Hvordan kan avisen tjene penger i n-samfunnet?

I faget sos6501 Teknologiendring og samfunnsutvikling skal Tore, Lene og Alex samarbeide om å skrive eksamen i faget. Vi har bestemt oss for å se nærmere på nettaviser versus papiraviser. Alle er vi avislesere, både av papir og på nett. Fostret opp på papiravisa, men også avhengig av nettavisa. Vi opplever at avisene står ved en korsvei mellom gammel tradisjon og digital fornyelse, og stiller derfor spørsmålet: Hvordan ser avisen ut i fremtiden?

Her er utkastet til innledning i oppgaven; gi oss gjerne kommentarer.

Innledning

Papiravisa er ikke som den en gang var, i hvert fall ikke når man tenker på opplag og antall ansatte. Man får ukentlig høre om aviser som må kutte ned i arbeidsstokken og aviser som kutter i antall dager avisa kommer ut eller i bilag.

På den annen side kan en se tendenser til en motkultur, hvor også opplagstallet øker. Dette gjelder for særlig nisjeaviser som eksempelvis Morgenbladet og Klassekampen. Men i det totale bildet peker det en rød nedover pil for papiravisa.

Nettaviser har overtatt mye av papiravisas oppgaver som nyhetsformidler og diskusjonsområde. Disse klarer å dele informasjonen mye raskere og på en mer kostnadseffektiv måte, i og med at nettet har lavere utgiftsposter. Nettaviser som adressa.no og bt.no kan også samarbeide om redaksjonelt innhold. Slike samarbeidsformer gir like tjenester eller deler som produseres av flere aktører og kan nyttes uavhengig. Dette er også kjent som commodities effekten (Krokan, 2010). Siden konkurransen er høy presses prisene ned og på internett kan man oppleve at noe blir gratis. Dette kan vi i dag se eksempler på i nettavisene, vi trenger ikke lengre betale for nyheter slik vi gjorde tidligere ved å kjøpe eller abonnere på aviser. Nettaviser har en startinnvestering men etter dette vil kostnadene gradvis synke, dette omtales i fagspråket som inreasing returns. I papiravisenes verden vil man aldri kunne oppleve increasing returns, fordi man er avhengige av trykkpresser, papir, blekk og lignende.

Tidligere hadde avisene trofaste abonnenter, i dag svikter den nye generasjonen papiravisen. Det er også en utfordring å få nye brukere til å betale for digitale varianter av avisen, og vi ser derfor nødvendigheten av nytenkning innenfor medievirksomheten. Dette bringer oss inn i følgende problemstilling:

Hvordan kan avisen tjene penger i n-samfunnet?

For å kunne besvare en slik problemstilling må man belyse tema som angår den nye digitale hverdagens påvirkning; spesifikt hvordan drive forretningsutvikling i det nye n-samfunnet sett i lys av transaksjonskostnader og nettverksøkonomi.

Fornyelse på agendaen.

 

 

 

 

 

 

Arne Krokan beskriver i blogginnlegget «Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford» hvordan Sebastian Thrun; tidligere professor ved Stanford forlater sin arbeidsgiver for å gå fremtiden i møte med åpne armer. Thrun kommer til et punkt hvor han føler at han som professor må kjempe imot det eksisterende utdanningssystemet for å undervise; det er dette punktet som får Thrun til å utvikle åpne, nettbaserte klasser med lovnader om hurtig læring samt gratis utdanning gjennom Udacity.

Udacity er for meg et spennende konsept, men jeg ser også at det kreves en annen tilnærming fra studenten selv. Jeg har mange ganger sittet i et klasserom og tenkt «hva skal jeg med dette», og Udacity åpner muligheten for større selvvalg mot at man går en litt annerledes studiehverdag i møte. Gratis utdanning fra verdens ledende professorer krever at man har en noe større porsjon selvinitiativ for å komme i gang med studiet samt komme seg gjennom studiematerialet på en litt annerledes måte. Da er man over til at mennesket også må tilpasse seg den nye studiemetoden, og spørsmålet er om vi er der i dag? Lysten til å lære er den grunnleggende faktoren for å komme seg gjennom dagens institusjon samt fremtidens læringsmetode.

Udacity inspirerer meg også til å se på egen bedrift og stilling, kunne jeg og min gruppe gjort noen prosesser eller arbeidsformer litt annerledes for å effektivisere arbeidet samt ta inn noe av den nye tilgjengelige teknologien. Svaret på dette er definitivt JA! Hos min tidligere arbeidsgiver var jeg med på å utvikle samt teste et nytt arbeidsverktøy som er bygd opp på nyeste plattform. Forbedrings forslag ble vurdert og programmert fortløpende, man følte at verktøyet bidro til en effektiv arbeidsdag hvor tiden kunne brukes på det som var av større betydning. Dette var også en erfaring min nye arbeidsgiver satte høyt og ga uttrykk for at de ønsket å dra inn erfaringer ifra dette – realiteten var en annen.

Gjennom de første månedene i ny bedrift lærte jeg kjapt at standard arbeids verktøy og standard prosesser var og forblir en del av arbeidshverdagen. Første gang jeg deltok på fagsamling forsøkte jeg å nevne noen verktøys endringer jeg mente kunne bidra til effektivisering av arbeidet vårt, jeg ble møtt med motstand og seniorer som satte meg på plass ved å si at det ikke var verktøyet som gjorde deg til en god arbeider men 30 års erfaring innenfor faget og verktøyet slik som de besatt. Fremmer man en endring som mot formodning skulle bli godt mottatt risikerer man at det tar år før implementering.

Jeg har spurt meg selv mange ganger, hva er vi så redde for? Prøver man med vilje å utsette teknologiens innmarsj for å sikre seg mot endring i noen ekstra år fremfor å se den som en mulighet til å effektivisere hverdagen og en mulighet til å bruke tid på faget i stedet for gamle arbeidsverktøy. Hva er det som gjør at jeg er åpen for denne endringen mens mange av mine kollegaer ikke er det? Kanskje bunner det ut i det jeg mener er en av de grunnleggende faktorene for å komme seg gjennom fremtidens metoder – nemlig lysten til å lære. Jeg ønsker kontinuerlig læring, noe som også resulterer i at jeg i det hele tatt skriver denne bloggen; men dessverre sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange av mine medarbeidere dessverre ikke er der i dag.

Digitalisering på godt og vondt.

Facebook grunnlegger Mark Zuckerberg har opprettet en lov som omhandler informasjonsdeling på sosiale medier. Visuelt kan denne vises som en matematisk hurtigvoksende eksponentiell kurve hvor mengden informasjon man deler på web dobles hvert år. Paul Boutin refererer videre i sin artikkel til hvordan Zuckerberg er inspirert av Moore’s lov, som også er bygd på en eksponentiell kurve som sier at hvert andre år dobles antallet transistorer som kan monteres på en brikke for et hvilket som helst gitt område til samme pris. I 2005 reflekterte Gordon Moore seg derimot frem til at den eksponentielle kurven ikke kan vare for evig i motsetning til Zuckerberg som mener dette er en kontinuerlig vekst.

Utfordringen man ser ut til å gå i møte er friksjonsløs deling som fører til at det blir så mye tilgjengelig rådata på sosiale medier at informasjonen blir uinteressant for de fleste. Kanskje er Zuckerbergs matematiske kurve uendelig men utfordringen blir ikke å få mennesket til å dele, men å få andre til å vise interesse for det som legges ut. Kontinuerlig forbedring samt nye tiltrekkende fremvisning metoder må til for å fortsette den hurtigvoksende trenden.

Den hurtigvoksende informasjonsdelingen trekker med seg flere utfordringer men den gir også mange muligheter. Som privatperson kan man benytte sosiale medier til å bygge opp en ønsket profil rundt sitt eget navn. Samtidig gjennom at vi nå deler mer personlig informasjon får bedrifter en lettere markedsføring som også resulterer i større treffprosent på kundegruppe. Økende bruk av e-handel og handel som minimaliserer fordyrende mellomledd som f.eks. bruk av minibankkort på bankterminal, internett og smart telefon senker de seks typene transaksjonskostnader som Arna Krokan beskriver i boken «Den digitale økonomien».

Ser man på søkekostnadene ser man en dramatisk kostnadsnedgang i det digitale nettsamfunnet, fordi vi får tilgang til andre og lettere informasjonskilder og andre handelsprosesser. Nettverkseksternaliteter som «collaborative filtering» er f.eks. særlig egnet til å senke søkekostnadene for varer og tjenester som i stor grad er basert på smak og andre subjektive faktorer.

Digitale commodities er nok en nettverkseffekt som kommer private til gode. I og med at søkekostnadene går nedover får man flere og lettere oversikter over standardvarer som tilbys av ulike leverandører som lett kan erstatte hverandre. Ett eksempel på dette er http://www.konkurransetilsynet.no/kraftpriser/ hvor man lett får oversikt over hvem som kan tilby nettopp deg den rimeligste prisen for den eksakte same varen og strøm blir derfor en commodity. Overgangen til et e-samfunn gjør at det man tidligere så som et klart skille mellom private og kollektive goder nå viskes ut og erstattetes med at det er valget av medium som avgjør. En papiravis er et privat gode mens det å lese en e-avis ikke stopper andre fra å lese den samme avisen på samme tidspunkt på deg. Det samme gjelder sammenligningen mellom en cd og spotify. Denne overgangen skaper også en ny form for kollektive goder, nettverksgoder som er forskjellig fra både private og kollektive goder ved at andre brukere opplever fordeler ved at du kommer inn i nettverket som f.eks. collaborative filtering.

Konsekvensene av denne utviklingen ser man på mange positive og det som også kan oppleves som negative effekter gjennom f.eks. at skankefunksjoner fjernes og bedrifter som driver med mellomlagring av varer går konkurs. Bedrifter som livnærer seg av papirproduksjon, eller bedrifter som bytter ut manuelt arbeid med automatiserte systemer legges ned eller nedbemannes. Samtidig ser man effektivisering både på jobb og i hjemmet som øker muligheten til å bruke tid på det som egentlig er det viktige. På grunn av at skrankefunksjoner og fordyrende mellomledd fjernes opplever vi som sluttkunde lavere priser på de fleste produkter. Spørsmålet blir hvor mye er vi villige til å betale for å beholde den lokale butikken på hjørnet, eller er vi i det hele tatt villige til å betale for tjenester som f.eks. e-avis som Krokan diskuterer i blogginnlegget «Vil vi betale for digitale «aviser»?»

Jeg er i stor grad positivt utviklingen som skjer men merker samtidig at det er enkelte ting som bekymrer meg og andre som i noe grad irriterer meg. I større grad en tidligere merker jeg en overflod av tilgjengelig rådata som er av null betydning og interesse for meg; når jeg logger inn på f.eks. facebook og ser at en person har fylt hele «news feeden» min med 10 oppdateringer i løpet av 30 min blir jeg lettere frustrert. Samtidig har facebook vært en god måte for meg å holde kontakt med mennesker rundt om i verden som jeg studerte med i USA eller bekjentskaper man har fått gjennom jobb. Trass utbredelsen av sosiale medier og lettheten med å holde seg oppdaterte på andres liv er jeg fortsatt opptatt av den fysiske mellommenneskelige kontakten, noe jeg ser den yngre garde til dels har mindre fokus på.

Av ting som bekymrer meg i denne utviklingen er det som angår personvern. Man legger mer personlig informasjon på nett noe som gjør at hacking blir et økende problem, telefonen er koblet opp imot et GPS nettverk noe som gjør at politiet samt andre kan se hvor du er/har vært. «Big data» skaper også et bilde av deg på nett, hvordan kan man sikre at all informasjon som legges ut om deg er det bildet du ønsker å skape rundt ditt navn og personlighet? Jeg er positiv men samtidig spent på å se hvordan man løser utfordringer som går på den individuelles personvern i fremtiden.

Musikk er musikk, men ei bok er ikke ei bok.

Arne Krokan diskuterer likheten mellom bøker og musikk i artikkelen «Den nye forfatterøkonomien», og budskapet er at bøker er ikke bøker, men debundlede enheter som etter hvert også vil omsettes i de minste konsumbare komponentene. Jeg er for så vidt enig i at bøker ikke er bøker men jeg vurderer saken ut ifra en litt annen vinkel enn at de bare er debundlede enheter, og vil komme tilbake til dette i innlegget.

Dagbladet skriver i sin tekst om Boklov og e-bøker at bokbransjen vil påstå at papir versjonen av en bok er til det beste for litteraturen, kulturen og det norske språket, men at det er sine egne næringsinteresser de egentlig forsvarer. Artikkelen nevner også at alle partier i Norge er for boklov med faste priser, og de stiller spørsmål til om dette er den beste løsningen for forfattere og lesere. Så hva er egentlig det beste for leseren som jeg er mest opptatt av? Her vil nok svaret variere veldig fra bruker til bruker, men jeg måtte le litt da jeg leste Herodes Falks Forlag i Fosterstilling. Kanskje er jeg en av dem han omtaler som de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk. Jeg er nemlig en av de som fortsatt synes det er noen grunner til at papirbøker bør trykkes og kjøres rundt i lastebil for at folk skal kunne lese dem.

Jeg vil si at musikk er musikk iom. det ikke har noen betydning om jeg hører på cd eller spotify, men for meg er ikke ei bok ei bok. I hovedsak er det to grupper med årsaker til hvorfor jeg fortsatt foretrekker den trykkede papir versjonen; den ene er teknologien i seg selv og den andre er meg selv.

Muligheten til å få en rask oversikt samt lese små stykker/ avisartikler på et lesebrett/ipad ser jeg som en helt topp løsning, men jeg ser per i dag fortsatt noen teknologiske begrensninger hva gjelder lesebrett som må implementeres før jeg blir en ivrig fan og bruker. Når det gjelder faglitteratur så foretrekker jeg å kunne markere tekst samt notere små kommentarer i margen underveis i lesningen, men etter det jeg har forstått er ikke en slik funksjon tilgjengelig enda. Denne vet jeg vil komme og ser derfor at dette ikke er et gyldig argument for å beholde papir boken i fremtiden. Grunnet en noe hektisk hverdag leser jeg i all hovedsak romaner i ferien, og største delen av min ferie er som regel om sommeren. Det å ligge på stranda med et lesebrett i sol, 30C og gjenskinn på skjermen er ikke noe som faller veldig i smak hos meg. Teknologien begynner å bli noenlunde bra når det gjelder gjenskinn, men har fortsatt et stykke å gå med tanke på flere timer i solsteiken uten at det oppstår noen form for overoppheting. Når man først er på ferie synes jeg også det er lettere å låne bort dette privatøkonomiske godet fremfor å overgi hele lesebrettet som evt. ville hatt alle bøkene du hadde planer om å lese de neste ukene.

Til daglig sitter jeg stort sett foran pc skjermen og synes det er herlig å slippe enkelte teknologiske duppeditter når jeg kommer fra jobb. En ting er at jeg foretrekker papir versjonen men jeg blir også fortere sliten i øynene når jeg leser på lesebrett. Er dette en vane eller er det kroppen som faktisk ikke har godt av alt for mange timer foran «pc» skjermen? man kan kanskje trekke konklusjoner basert på et økende behov for lesebriller som selskapene nå betaler for. En annen variabel derimot som kan anses som vane fremfor nødvendighet er studieteknikken man har opparbeidet over mange år som inkluderer bruken av papir utgaven av faglitteratur fremfor å studere elektronisk. Dette kan man justere om man vil.

Konklusjonen er at det fortsatt er noe teknologisk utvikling som må finne sted før lesebrett blir prioritert fremfor papir bøker, og noen personlige preferanser må endres på for å åpne armene helt for dette verktøyet. Men et langsiktig spørsmål er om kroppen vil venne seg til all bruk av teknologiske duppeditter eller om man vil oppleve økende helse/øye plager som en ringvirkning av disse endringene. 

Teknologiutvikling for alle?

Stordriftsfordeler, effektivisering, sosiale medier, robot invasjon, teknium og «skyen» er uttrykk jeg sitter betenkende igjen med etter å ha lest Arne Krokans blogg «fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn». De siste dagene før første samling med SOS6501 ble jeg til dels skeptisk når jeg forsto hvor stort fokus kurset ville ha på sosiale medier. Hva hadde dette med meg og min arbeidshverdag å gjøre?

Ganske sannsynlig er det at det er jeg selv som har vært ignorant overfor utviklingen, men jeg forstod etter hvert at jeg i mitt relativt korte arbeidsliv har levd beskyttet mot mye av det teknium har overført til oss så langt, men hvor lenge vil det vare? Etter erfaringsdeling med medelever oppleves hverdagen ganske annerledes, jeg merker og tenker i større grad på alle tingene som har endret seg og som er på endringens vei i dagens samfunn, spesielt også innenfor min egen næring hvor det tilfeldigvis også dukket opp en artikkel i E24 som spesifikt går inn på robotiseringen av olje næringen.

Jeg har hele veien vært klar over at teknologiutvikling står sentralt i min organisasjon men kanskje mer i form av løsninger for økt utvinning og løsninger for å kunne gjøre undervannsoperasjoner uten å måtte stoppe produksjon. Men ved nærmere ettertanke ser man også at det skjer store endringer i arbeidsprosesser som effektiviserer arbeid samt fjerner arbeidsplasser som f.eks teknologi som har gjort at man blant annet kan ha mannskapsfritt boredekk og nye ubemannede plattformer. Som E24 diskuterer, hvor går balansegangen mellom realistiske krav og krav som gjør at industriens roboter vil få en hurtigere innmarsj i overtagelsen for å få kostnadene ned. Norsk sokkel er kjent for å ha de høyeste driftskostnadene pga HMS samt lønningsnivå, så hvor lang tid vil det ta før vi går i fotsporene til Australske selskaper hvor det høye lønningsnivået førte til at selskapene satset på automatiserte løsninger?

Men er dette egentlig en negativ vei å gå, på motsatt side for tapte arbeidsplasser får vi fraværet av skader og dødsfall på levende personell. I stedet for store økonomiske utgifter i forbindelse med værventende mannskap så slipper vi å sende de offshore. På grunn av roboter og automatiserte systemer så slipper vi store streiker som fører til store verditap pga redusert produksjon. Bedrede arbeidsprosesser ville medføre at man i stedet for å irritere seg over tungvinte IT verktøy og doble prosesser kunne fokusere på de oppgavene som faktisk er av større betydning.

Et faktum er at teknologiutvikling, økende fokus på sosiale media og nye distribusjonskanaler er og blir en del av hverdagen. Det utfordrende samt spennende spørsmålet for framtiden er hvordan man nå kan benytte denne informasjonen for å sikre at man har en arbeidsplass å gå til. Etter en liten uke med et mer åpent sinn er det mange tanker og ideer som har passert hva angår egen stilling, hvordan kan jeg fortsette å pushe innovative, effektive og nye løsninger på den litt eldre garden som går i forsvarsposisjon så fort dette temaet entrer banen. Får denne utviklingen fortsette uten at man blir med på toget vil man med stor sannsynlighet gå en overraskelse i møte. Jeg er i større grad klar til å ta teknologien inn i arbeidshverdagen, så vil fremtiden vise om mine kollegaer er likesinnede eller ei.